Ei fortapt sjel – i den fortapte byen 🗿

Eg ligger strak ut på bakken. Det er kolsvart rundt meg, og varmen etser mot huda mi i det eg stirrer opp i lufta. Eg stirrer opp på den klare stjernehimmelen over meg, og sjølv om det er mørkt ute, er det uutholdelig varmt. Eg befinner meg midt inne i Tatacoa ørkenen – langflat på bakken – utenfor et observatorium, mens eg lytter til en professor snakke ivrig om astrologiens mysterium på spansk. Han peiker opp mot stjernene med den sjukaste laseren eg har sett, som når heile 12km opp i lufta. Eg forstår ikkje meir enn et par ord her og der, men er så heldig å ha en ung 23-årig italiener som kviskrer den engelske versjonen inn i øret mitt… 

Eg finner mitt eget stjernetegn tvillingane, og mens eg ligger og stirrer – så vandrer tankane mine tilbake dei siste månadane. Tenk at eg er halvvegs allerede!! 4 måneder har flydd forbi, og mitt opphold i Colombia går mot slutten.

  

Eg trudde det skulle bli lett å forlate Santa Marta etter 3-4 veker i området, men viser seg at min nye familie har hatt større innvirkning på meg enn eg trudde. Etter å ha jobba som frivillig på hostellet “the dreamer” i over 2 veker, så har eg senka muren min litt, og latt folk få slippe inn… 

Irske Tom – min “partner in crime” bak bardisken, som også var min romkamerat under heile oppholdet. Kjem til å savne korleis vi alltid løyste verdensproblem etter jobb. I mangel på wifi der vi bodde, så var vi faktisk nødt til å skrive ned problemstillingane med penn og papir, for så å Google dei dagen etter. Vi holdt oss stort sett til viktige ting, som:

1) Ka er egentlig forskjellen på skog og jungel? 

2) Ka skjedde egentlig med basshunter?? 

  
(Vårt ryddige rom)

Gutta bak resepsjonen er det hyggeligste personalet eg har møtt. Gustavo (til venstre), som alltid prøvde å slå meg i biljard (uten hell), og Diego (til høgre) som huska navna til absolutt alle på hostellet (med plass til over 80 stk, og nye gjester kvar dag). 

  

Min sjef Tony som alltid kalte meg for sin favorittbartender. Til og med når jobben min var ferdig og ei ny jente starta fortalte han dei nye: “She will always be my favorite girl (as long as she is here)”, mens han lo og gav meg en kjempeklem.

  

  
Skjønnaste Lynette, som fikk alle gutta til å skjelve i buksene.

   

The Dreamer hostel er et fantastisk paradis, som eg kjem til å huske i lang tid. 

 

Men det er på tide å bevege seg videre, ut mot nye eventyr. Ferden går ikkje lenger enn 30 minutter opp i fjellheimen. Minca er en liten landsby med kun to gater, ei på kryss og ei på tvers. En 15 minutters vandretur på en tursti tar meg til “Oscars place”, et lite paradis for den som liker å ta ting heilt knusande med ro. 

    

Oscar er en 60 år gammal hippe som har funnet sitt paradis. Med et lite hus og 3 hunder springande rundt, nyter han tilværelsen uten ei bekymring i verden. Han har kun fire regler som han lever etter:
  
Noke som viser seg å vere litt vanskelig i 2016, da myndighetene vil at Oscar skal få seg en bankkonto. 

Her møter eg også ei anna flyvertinne som er på en kortere backpackertur. Needless to say, så finner meg og Joyce (som jobber for KLM) tonen allerede første dagen, og ho overtaler meg til å bli med på ei lengre vandring opp til den fortapte by. 

Etter Machu Picchu hadde eg egentlig lova meg sjølv å ikkje gjere en lignande tur igjen, men oktober er plutselig så langt borte, og utslittheten er forlengst vekke. 

Vi står opp før fuglane fiser, for å komme oss fra Minca til møtepunktet i Santa Marta. Dette er noke som normalt ikkje bruker vere et problem, så lenge man orker sitte bakpå en moped i 30-40 minutter nedover en svingete og humpete vei. Meeeen plutselig er det ingen som vil ta oss med?! 
Viser seg at den 20ande dagen i kvar måned, er moped/motorsykkel-fri dag. Ingen har lov til å kjøre i nærheten av sentrum på akkurat denne dagen. Når vi prøver å spørre folk korfor denne regelen er blitt til, så står alle og klør seg i haudet mens dei ser litt spørrande rundt seg. Eg trur ingen egentlig veit svaret på det…

1,5 timer seinare kjem det endelig en bil som tar oss med, noke som gir meg heile 15 min til å pakke om sekken og komme oss avgårde på den 5 dagers lange turen. Typisk meg å vere ute i dårlig tid, men når det gjelder tid i Colombia – så stresser eg aldri. Den sør-amerikanske klokka har forlengst fått rotfeste, og eg veit at ting tar sin tid her. Det går alltids enn buss/taxi og det er alltid noken som kjem til å hjelpe ei jomfru i nød. (Og oss andre heldigvis)

  

Turen til “Ciudad Perdida – The Lost City”, går overraskande lett og ledig. Enten er eg i bedre form (noke som eg høgst usannsynlig), eller så er kroppen min berre bedre utrusta i varme strøk. Med på turen har vi nesten berre kjærestepar. Par på tur er et merkelig fenomen, og kan vere meget morsomme til tider dersom man tar seg tid til å observere dei. 

1) Herr og Fru Bitter – som burde ha slått opp for mange år siden. Dei har ingenting å snakke om lenger og slenger vonde bikommentarer til kvarandre. 

2) Dei ubalanserte – der en prøver å kysse den andre heile tida, mens partneren blir ukomfortabel og trekker seg unna, uten at den andre tar hintet. 

3) Dei som må holde kvarandre i hendene konstant. Der dei sliter for å få tatt bilder av landskapet – da det viser seg at å holde handa til noken, samtidig som man tar bilde av noke, kan vere ei vanskelig affære. 

Lista er lang, men når alt kjem til alt, så er vel ikkje single-Jeanette den som skal komme med ekteskapsrådgivning. 

Gleden er dog stor når vi møter verdens herligste par fra England, Amanda og Daniel. Ikkje berre har dei humoren på plass, men dei er like glade i øl og kortspel som undertegna. Oppskrift på suksess!! 

  

Undervegs skal vi sove på ulike campingplassa, men uten telt denne gangen. Her er det enten senger eller hengekøyer til dei maks 100 personane som får starte vandreturen kvar dag. Det fungerer etter følgande prinsipp: “First come – first serve”, så vi har heldigvis ingen problemer med å karre til oss senger. Med to dansker i tet, ei dame som jobber som dommer i København (hardcore), og Emil – en gangsta rapper under kallenavnet “Orgi-E”, (more hardcore) – så er vi stort sett førstemann på plass kvar dag.

  

På alle overnattingsplassane er det enten ei kald elv å vaske seg i, eller et naturlig “basseng” man kan hoppe ut i, så på tross av 40 graders varme og samme klær (som aldri tørker i denne fuktigheten), så føler man seg overraskande rein og fin til tider. 

  

Allerede på dag 3 når vi den fortapte byen, etter 1200 trappetrinn rett opp. (Mot machu picchu’s 2000) 

Det er nesten ingen andre turister rundt oss, og vi får vandre uforstyrra rundt. Det er ingen busser som bringer horder av late turister opp til severdigheten, og det er ingen som selger verken souvenirer eller matvarer. 
Det er kun oss – og den fortapte byen… 

      

På tross av at dette var en lettere tur enn den forje, er eg likevel sliten i det eg setter meg ombord på den 18 timer lange bussen til Bogota. Galskap seier mange – da det faktisk går fly dit… Meeeeen siden eg har meir tid enn penger, så blir det den billige varianten denne gangen også. Er tross alt begynt å bli godt vant til det, og rompa er i ferd med å forvandlast til bly. 

Etter 19 (!) timer aleine på en ikkje-så-luksuriøs buss føler eg meg litt ensom der eg finner sekken min i baggasjerommet. Følelsen varer ikkje lenge da eg allerede i taxikøen møter to backpackera som eg har møtt 4-5 ganger før. På den måten får eg sneket meg inn i den 30 minutters lange køen – og får en klem på kjøpet. 

Så vidt innom hotelldøra i Bogota møter eg Tim som var stamgjest på the dreamer, OG hollandske Richard som eg reiste sammen med i ei vekes tid i romjula. To timer seinare møter eg Brad tilfeldig på gata, og Brad reiste eg til Galapagos sammen med for 2-3 mnd siden. 

Eg visste ikkje at noken av dei var i samme by. Dette er gleden med å reise aleine til nye og fremmede steder, gleden av å reise lenger enn berre 1 måneds tid. Gleden av at akkurat når man har forlatt en familie, så møter man en ny familie. En familie av andre backpackera som man har delt oppturer og nedturer med. En familie som kjenner deg fra før og som smiler stort når dei ser deg. En familie som gir deg verdens største klem og aldri lar det vere et kjedelig øyeblikk…

Mange har sagt at Bogota ikkje var høgt oppe på topp ti lista, men Bogota tok meg med storm, og etter at stjernene på himmelen i ørkenen har sagt sitt – så tar eg turen tilbake for ei siste natt i Bogota, og ei siste natt i Colombia. 

   
 

Neste stopp Brasil – med caipirina’s i handa, sol på kroppen og sand mellom tærne – så blir det nye forsøk på jakten etter paradis ✨

PS: For alle dei som lurte på korleis ting gjekk med min nye reisepartner? 
Eg har drømt om denne turen så lenge eg kan huske, men av og til spiller skjebnen meg et lite puss. 

Uansett kor hardt eg prøver – så er mitt hjerte fremdeles i Oslo ❤️❤️❤️

“Bekjennelser fra ei fortapt sjel – ute på sitt livs eventyr ✨”

Advertisements

Timeout 🐌

Så sitter eg her da, aleine på en hyggelig café midt i kaotiske Santa Marta. Eg er nettopp ferdig med min første spanskleksjon – som etter 3 måneder på farten – er høgst på tide. Spansken har på samme tid som meg, komt på et ståstille – og det er endelig tid for å gripe litt tak igjen, i fleire ting…

Når man reiser rundt i mange måneder, så har eg no lært, at man kjem til et punkt der man blir litt lei – utrulig men sant. Lei av å planlegge ting kvar bidige dag, lei av å måtte bestemme alt sjølv, lei av å starte på ny – gang på gang. Derfor har eg tatt en liten timeout på reisefronten dei siste to vekene. 

Etter at eg forlot San Augustin (som fremdeles er min favoritt), så har turen gått innom Cali – Salsaens hovedstad. Eg kan trygt seie at dette ikkje var byen for meg. Ikkje berre er det en generelt farlig by å oppholde seg i, men det er heller ingenting anna å ta seg til – enn å danse salsa. For dei som kjenner meg – så trenger eg ivertfall 4-6 enheter av diverse alkoholholdige drikker før eg beveger meg i nærheten av et dansegolv, og som eg bruka å seie til alle mine venner: er eg på dansegolvet – så er det på tide å sende meg heim fra byen. Da har eg sikkert fått nok allerede. 

Sjølv om Cali ikkje var byen for meg, fann eg et lite høgdepunkt – den lille tettstaden San Cipriano. Det er ikkje byen i seg sjølv som er verdt et besøk – men måten man kommer seg til denne underlige plassen på. 
Colombia er einaste landet eg har vore i, der man faktisk kan prute på bussbilletter (ja du leste rett). Her burde man alltid spørre om ka den minste prisen på bussbilletten er – for å spare noken kroner. Dess lenger nord i landet – jo dyrere busser. 

Heldig som eg er, så setter eg meg ved siden av en som bur og jobber i den lille landsbyen. For det er vanskelig å vite nøyaktig kor man skal gå av. Etter to timer på en liten minibuss roper han til sjåføren at vi skal av. På andre sida av gata er det kun ei lang hengebru…

  

Over brua sitter det flust av folk som berre chiller. Colombianske mennesker har virkelig en god egenskap i å berre ta livet med ro – noke som eg kan lære masse av. Her er der ingen som stresser rundt, ei har dei heller masse på dagsagendaen. 

Det er sjølve transporten som er høgdepunktet på turen. Det er toglinjer som strekker seg heile veien til San Cipriano, men ingen tog. Her har smarte løysninger fått et heilt nytt begrep. Mangler man tog – så lager man et eget… 

En egenmekka transportmetode med en moped som skyver en treklosse med seter på togskinnene. Genial og veldig underholdande. Møter man motgåande trafikk – ja så må en løfte heile kalaset av togskinnene til dei andre har passert. Betalinga foregår ved at man betaler for begge veier, og så stoler man på at man finner samme sjåfør tilbake dagen etter. Veldig enkelt og greit… 

  
  
Etter 10-15 minutter er vi framme i den miniatyriske landsbyen, der alt man egentlig tar seg til – er å flyte ned den store elva i store baderinger. Så det er akkurat det vi gjorde – heile dagen! 

Med høge forventninger forlater eg Sør-Colombia og setter kursen mot den anerkjente byen Medellin. Alle eg har møtt på mi reise snakker høgt om byen som er Pablo Escobars heimby. Eg ankommer El Poblado – et knutepunkt for backpackera, rundt midnatt en lørdag kveld. 

Eg må virkelig gni meg i augene for å vere sikker på at eg ikkje har sove for lenge på bussen, og reist til ayia napa igjen. For et større texas av folk og bråk – skal man leite lenge etter. 

Mot magefornemmelsen min, blir eg likevel overtalt til å bli med en liten tur ut på livet i Medellin’s gater. Ender opp på en teknoclub med så høg musikk at eg føler meg som ei 85 år gammal dame. Møter 3 hyggelige svensker som til min store glede har snus – og deler på godsakene. 
Men etter en time i det overfylte lokalet, der en creepy dude prøver å stikke fingrane opp i rumpa mi (!) fleire ganga – så er eg berre nødt til å rømme premissane og ta kvelden.

Alle turane rundt omkring i Medellin er fullbooka kvar einaste dag. Ville veldig gjerne vere med på en overprisa tur som gav meg meir informasjon om denne Escobar, men det lar seg rett og slett ikkje gjere. Hører at man får gleden av å møte broren til Pablo på denne turen, berre synd at den faktiske broren slutta for to år siden…

Derfor må vi ty til andre severdigheter, og sammen med team Sverige tar eg turen til Guatapé. Her ligger en stor stein, mest sannsynlig vulkanrester, men i følge dei lokale “The rock with the best view in the world”. 

  
Forventningane er derfor høge i det vi klatrer opp dei ca 750 trappetrinna heile veien til toppen. 

  

Utsikta er det ingenting i veien med, men turistmassane er store og tolmodigheten min synker i takt med antall mennesker. Få meg ned her i fra!! 

  

En liten båttur unna finner vi sommerhuset til Pablo Escobar – eller det som er igjen av det. I sommerhuset så var han vel kun 4-5 ganger i heile hans liv, da han hadde mange rundt omkring. Her får vi faktisk vandre heilt i fred, det er ingen andre turister så langt auge kan sjå, berre ruiner av det som engang var et flott hus med stor hage og uslåelig utsikt.

        

Så langt er dette det einaste høgdepunktet med heile Medellin – og det er ikkje engang i byen. 
Medellin har fått masse oppmerksomhet etter Narcos serien, men ikkje i positiv forstand. Byen tiltrekker seg alt for mange reisande som berre er ute etter fyll og fest, og dei bryr seg veldig lite om alt som faktisk har skjedd i fortida. Turismen har eksplodert på kort tid, noke som fører til at lille meg føler for å flykte raskare enn lynet. 

  

Det skal også seiast at store deler av mitt opphold i Medellin blei tilbrakt hos legen – noke som garantert har påvirka min opplevelse. Klarte nemlig å få kusma (heilt sant), noke som eg trudde var umulig i min “voksne” tilstand og med tanke på at alle vaksinene er oppdatert. 

I mangel på sjølvironi blir det dessverre ikkje bilde av tilstanden, men eg kan med handa på hjertet, fortelle at kusma ikkje er å anbefale. For å gi et visuelt bilde, såg eg ut som en hamster, og det føltes ut som om eg hadde to store puter med dødelig gift i steden for kinn. Takke seg til at eg da befant meg i en stor by med gode (og dyre) leger, og ikkje ut på landsbygda i et skur. 

På min veg hit til Santa Marta har turen gått innom enda fleire byen og merkelige steder. Eg har vandra til fots over grensa til Panama – som fleire trudde var umulig, men som er fullt gjennomførbart dog ikkje heilt ufarlig visstnok. 

  

Eg har besøkt den nydelige kaffiregionen Salento, med høge palmetrær, utsøkt kaffi og nydelig natur – som ville gitt en kvar person en smak av indre ro. 

  

På sjølvaste juleafta satt eg på mitt eget private rom i Cartagena og “facetima” heim. Julestemninga kom først etter at verdens beste farfar sang “glade jul” til meg. Da sleit eg stort med å holde tårene tilbake, og heimlengselen var på sitt verste. Heldigvis møtte eg fantastiske folk og feira sammen med 50 andre backpackera i 35 graders varme. 

Som nevnt tidligere kom eg til et ståstille punkt på turen. Eg har vert litt trist til tider og følt meg litt uinspirert. Sjølv om eg alltid er omringa av mennesker, har eg følt meg litt aleine. Har savna mine venner og familien der heime – spesielt i disse juletider. 

Det er ikkje alltid berre fryd og gammen på tur, det er masse reising på buss/båt, og masse energi blir brukt til å planlegge kvar bidige dag. 
Eg prøver alltid å minne meg sjølv på kor heldig eg er, som har tid, penger og mulighet til å reise rundt verden på denne måten. Men den brutale sannhet er – at noken ganger har man en dårlig periode – enten man er på jordomseiling, eller om man sitter heime i stua og leser blogg.

Derfor blei dette meir en oppsummeringsblogg i stedenfor dei vanlige eventyrfortellingane. 

Eg har jobba som frivillig på et hostell i snart to veker, noke som har klart å få meg litt tilbake på rett spor igjen. 
Dessuten har eg møtt en spesiell person som har fått reiselysten min tilbake, fra og med lørdag slår vi følge på ferden videre. Mot nye eventyr og lysere dager – i godt selskap med latter, vin og sang… 

Noke seier meg at han blir en stor del av ferden videre, og at det blir lenge til den neste timeout. 

Indiana J. ❤️

Et lite stykke Colombia 💛💙❤️

Eg har no vert på reisefot i ca 2 måneder, og alle eg har møtt – uten unntak – snakker varmt om Colombia. Så etter et kortere opphold enn planlagt i Ecuador, velger eg atter en gang å pakke ryggsekken min. Klokka 6 på morningen ringer alarmen, og det er på tide å forlate Secret Garden hostel – som forøvrig har den beste takterrassen eg har sett på lenge.

   

Grunnen til at eg starter tidlig, er at eg skal krysse den einaste grenseovergangen som er nogenlunde ufarlig, for å komme meg inn i Colombia. Eg har hørt at det finnes direkte busser til Cali, men som koster kassa (70 dollar), så eg velger den litt meir besværlige måten – steg for steg. 

Utenfor hostellet står en taxi som gjerne vil kjøre meg til busstasjonen, men han koster “heile” 10$. Det eg har lært enn så lenge i sør-amerika, når man reiser aleine som jente, er å faktisk oppføre seg veldig underdanig. På min gebrokne spansk prøver eg å virke veldig usikker, og mumler fram noke om at det var litt dyrt, samtidig som eg setter på mitt beste dådyr-blikk. Han forklarer at dei samarbeider med hostellet og at det er faste priser (noke som eg allerede veit). Etter 5 minutter ringer han en anna taxi som kjører meg for 8$. Det høres kanskje horribelt ut å prute på små 2$, men det er faktisk et ekstra måltid her borte (eller en ekstra øl), og med 5 mnd forran meg på et allerede sprengt budsjett, så må eg spare litt der eg spare kan. 

45 minutter seinare står eg på den mest lokale busstasjonen i Quito, og det er ikkje en einaste gringo i syne. Bussen til Tulcan koster 6$, og er alt anna en luksuriøs, faktisk så finnes det ikkje engang sete til meg. Men “heldig” som eg er, så får eg låne setet rett ved sjåføren, sånn at eg slipper ståplass dei første timane. Turen er over på 5-6 timer, og har stort sett gått knirkefritt enn så lenge, med unntak av en veldig sint mann som var veldig tett på å banke bussjåføren (litt kjipt å sitte i midten – uten å forstå ka problemet dreide seg om).

På endestasjonen deler eg taxi med 2 lokale damer til grensa for den nette summen av 1$. 
Eg blir overraska over kor lett denne prosessen er. Den er ingen vakter på grensa som faktisk sjekker at eg har alt i orden. Det er heilt opp til meg å vite ka som skal til for at det ikkje skal bli problemer seinare. En kjapp tur innom kontoret på den Ecuadoriske delen for å få stempel, så vandrer eg til fots over brua til kontoret på andre sida. Ingen papirerer trenger å fylles ut, eg får kun et spørsmål om hvilken by eg skal til først i Colombia. Et stempel til – og vipps, så var eg ferdig. Alt på under 15 minutter. Farvel Ecuador!!! 

  
Etter masse pruting på valutaveksling, må eg ta til takke med å tape 3$ i forhold til kurs. Meeeen eg trenger jo lokal valuta videre. Taxisjåføren som virka som en trivelig kar – ender opp med å vere en skikkelig dust! Ikkje berre ville han lure meg på pris, men når eg prøver å nekte på overbetalinga (prinsippfast som eg er), så skal han både blande inn politiet og stikke av med ryggsekken min. 

Hadde dette vert mi første reise – så hadde eg nok svetta litt i det han smekker igjen baggasjerommet med ryggsekken min inni, og kjører avgårde. Men eg vandrer berre sakte etter bilen – som stopper igjen 50 meter unna. (Ok da – eg svetta bittelitt)

Etter masse om og men, får han sine 8000 pesos, som eg seinare finner ut av – faktisk berre tilsvarer rundt 2.50$. Ops – masse styr for lite penger… Litt småforvirra med ny valuta – samtidig som eg oppdager at eg ikkje kan telle lenger enn til 99 på spansk. Et lite problem da minste mynten her er på 100 pesos… 

Ambisiøs som eg er, så var planen å stikke innom Las Lajas, ei flott kirke i idylliske omgivelser, rett utenfor Ipiales. Viser seg at den planlagte bussturen til Popayan etterpå, som skulle tatt 6 timer ifølge en mann eg spurte i Ecuador, faktisk tar 8 timer. Pokker!! 
Det “morsomme” med å spørre folk i sør-amerika om noke, er at om dei ikkje veit svaret – så har dei likevel lyst til å vere behjelpelige. Dvs at dei da berre dikter opp ei løysning på problemstillinga, som da faktisk ikkje er morsomt i det heile tatt, for oss som står med skjegget i postkassa etterpå… 

Lite lysten på å ende opp aleine i en fremmed by midt på natta, så må kirka ofrast for denne gangen. 9 (!) tima seinare er klokka likevel blitt 01 på natta, og eg vandrer aleine rundt i en spøkelsesby, uten å ha booka overnatting for kvelden. For første gang så langt på turen, må eg ærlig innrømme at eg skjelver litt i buksene… 

Popayan viser seg dog å vere en veldig trygg og koselig by – på dagtid. Absolutt alle hus er kvite, og gatene i sentrum har ingen navn, berre nummer fra en og oppover, og dette gjelder også dei kryssende gatene. Litt småsjarmerande å stå i krysset av gate 4 og gate 4.

  

Endelig får eg litt etterlengta aleine tid. Faktisk er planen å ikkje snakke med ei sjel heile dagen. Ikkje hilse på noken nye folk, ikkje fortelle noken om mine reiseplaner videre, ikkje fortelle livshistoria mi til andre snakkesalige reisande og ikkje holde dei obligatoriske høflige samtalane. 
Det høres kanskje ut som om at eg klager på tilværelsen. Men etter to måneder aleine på tur, uten å faktisk vere aleine meir enn noken timer av gangen – så nyter eg stillheten rundt meg. 

Heilt til eg møter et fantastisk par fra England – som eg ender opp med å tilbringe resten av kvelden med. Etter å ha reist rundt med ei gruppe blanda mennesker fra USA/Canada i nesten to veker, så er det fantastisk befriande å møte andre europeera som er brutalt ærlige og kaller en spade for en spade.

Meeeen denne historia er egentlig ikkje om mi reise til Colombia. Den er om mitt fantastiske første møte med det varme colombianske folket.

Etter endelig å ha tatt mot til å bryte med visse spøkelser fra Norge, så burde eg vere litt smådeppa og tankefull. Som siste passasjer ombord, og einaste gringoen på den 5 timer lange humpete veien til San Augustin, får eg monkey-setet lengst bak i bussen, i midten av 4 eldre lokale herremenn. Så der sitter eg da, skvisa inn mellom mannfolk og dør en langsom død, men eg klarer likevel ikkje å la vere og smile heile turen. Det er noke med den Colombianske veremåten som får meg til å vere gla heile tida.

Casa de Nelly er det beste som har skjedd meg på ei stund. Dette nydelige hostellet utforma som et lite hobbithus, med den vakraste hagen eg har sett på mange år. Så snart som eg kjem inn døra – så føler eg meg heime. 

    
Soveromma er beskjedent innreda, med små tredører og store balkonger. Til og med det koselige badet har en stor balkong med utsikt over eigendommen. 

        

Eg blir møtt av Harry, som holder fortet, mens Nelly er i Frankrike på ferie. Harry er fra Colombia, men flytta til Tyskland når han var 12 år gammal. Seinare returnerte han til heimlandet og fann sin plass her i San Augustin. Han er slåande vakker med sine mørkebrune auger, sitt smittsomme smil og hans påbegynte sølvgrå hår. Han har en rolig og behagelig væremåte, som umiddelbart får meg til å slappe av.

Til å vere en liten by, så finnes det mange aktiviteter å begi seg ut på. Det som frister mest er alle statuene i den arkeologiske parken rett utenfor byen. Eg bestemmer meg for å vandre dit til fots, men eg har ikkje engang komt ned for den lille snarvegen før en mann spør kor eg skal?! “Sentrum”, stotra eg fram. “Hopp inn”, svarer han mens han peiker på bilen. I baksetet hilser eg på dei andre to i bilen, og får umiddelbart tilbud om ei øl. Eg takker pent nei, da klokka knapt er over 12. 

Ved inngangen i parken viser eg fram mitt gamle studentbevis fra USA, og vips – så var det halv pris. Eg får utlevert et lite hefte som inngangsbillett, og dette er identisk med et lite pass. Eg er solgt allerede – mitt eget Indiana Jones pass!!!

  

I idylliske omgivelser, vandrer eg rundt i den store parken nesten heilt uforstyrra av andre mennesker. Med statuer og graver så langt auget kan sjå, lever eg meg langt inn i eventyrverdenen min.

   
 

Normalt vil eg vel klassifisere meg sjølv som ei by-elskande jente, men det er noke med magien over San Augustin som får meg til å nyte stillheten rundt meg og ta livet heilt knusande med ro.

“Today we are going to a farm”, seier Harry, mens han smiler lurt. Etter 3 timer på hesteryggen dagen før, er rumpa allerede sår, men så snart som eg ser den vakre hesten igjen – så gleder eg meg allerede. 

Viser seg at den påståtte gården faktisk er et hus langt ute i huttiheitta. Et lite hostel som aldri blei ferdig. Harry starta bygginga på bar bakke, og sammen med to venner – så bygde dei et vakkert lite hus som skulle gi andre reisande en flott opplevelse langt vekk fra en hektisk kvardag.  

     

Nesten ferdig – så orka dei andre to ikkje meir, og stakk avgårde. Så igjen står et 80% ferdig hostel, uten å bli brukt til noke. Når eg påpeiker kor synd dette er, og at dei er jo nødt til å bruke huset, så ler Harry og svarer: “we are using it now”. Så lener han seg godt tilbake i hengekøya og tar en liten lur. 

  
Rett ved huset renner ei stor elv, og få minutters gange tar oss ned til den lille sandflekken ved elvebredden. “Time to swim” roper Harry, mens han vasser uti for å finne en god plass med sol. 

  

Vatnet er iskaldt, og frysepinne som eg er, så holder eg meg på land denne gangen, og nyter det vakre landskapet mens eg drømmer meg vekk. 

  

Plutselig er klokka blitt 17, og eg innser allerede no at vi ikkje kjem til å nå tilbake før mørkets framtreden. Eg merker at hestene er ivrige på å avslutte dagen – så sammen galopperer vi nesten heile veien tilbake. Med solnedgangen i ryggen, lener eg meg godt tilbake og nyter dei varme fargane fra sola gå over i dystre gråtoner. Få minutter seinare – så er alt lyset borte, og det er kun den klare stjernehimmelen som våker over oss – resten av veien tilbake.

To planlagte netter i San Augustin blei til fire, og det er med tungt hjerte at eg klemmer min nye familie farvel. Her kunne eg virkelig ha blitt værande i lengre tid.

Casa de Nelly er en heim, borte fra heime, og har hatt en magisk effekt på meg. Etter to måneder på farten – har eg endelig funnet roen…

Jakten på rosa delfiner 🐬💕🐬

Plutselig så skvetter eg til. Det tordna så høgt at heile kroppen rister, og ståpelsen sprer seg utover heile kroppen. Eg blir revet opp av halvsøvnen og eg er sikker på min siste time er kommet. 

Så høgt var det, at det tar meg et par minutter før eg klarer å roe meg heilt ned. Må sjå rundt meg for å sjekke at alle veggane er i behold. Vinden uler mellom trærne, og overdøver alle dei skrikande fuglane. Så hører eg regnet som kommer trampande. Himmelen åpner seg og bøtter nedpå i strie strømmer. 

Eg befinner meg i en bungalow, midt inne i Amazonas…   

Heilt siden eg hørte om rosa delfiner, har det vert en stor drøm å få sjå dei med egne auger. Etter å ha forhørt meg rundt, så bestemmer eg meg for å prøve lykken i Iquitos. Byen som berre er tilgjengelig med fly, eller 3-6 dager i båt. 

Gleden er stor da eg endelig finner billige flybilletter tur/retur, for kun 70 dollar. Problemet med å bestille flyreiser i Peru, er at nesten alle flyselskap selger billetter som kun kan brukast av lokale. Det står en miniklausul på spansk – en eller annen plass, gjerne godt skjult – når man bestiller billetten. Så må man betale for oppgradering når man ankommer flyplassen. 

Med hjertet i halsen går eg fram til skranken, krysser fingrene og håper på det beste. To timer seinare slår varmen i mot meg, i det eg går av flyet. 

Eg har kun ei veke til rådighet, og vil ha mest mulig tid inne i jungelen. Før eg i det heile tatt når å slenge fra meg sekken på hostellet, så vil Walter selge meg en jungeltur. Planen var egentlig å forhøre meg rundt i byen, men latskapen tar tak, og etter ei hard forhandling – blir vi endelig enige om pris. Ca 1850 kr for 5 dager – alt inkludert! Deal! 

Forventningane er store i det eg setter meg ombord i “speedbåten” som tar oss lenger og lenger opp Amazonas. 1,5 time seinare er vi framme ved den tilsynelatande freshe lodgen som skal vere min heim dei neste 5 dagane. Ved første augekast ser alt lovande ut, med myggnetting rundt heile bygninga og behagelige hengekøyer til å slappe av i. 

   
 
Raul er guiden som skal vise oss jungelen fra si beste side. Født og oppvokst inne i amasonas – blir ikkje meir lokalt enn det. 

Resten av gruppa består av to australske blonde jenter, ei dame fra Canada, enda en bedreviter fra Israel og morsome Jana fra USA. 

  
Allerede første kvelden så skal vi ut på nattevandring, heilt inn til ei mindre elv – for å spotte etter alligatora. Mørket har senka seg, og det er kolsvart rundt meg i alle retninga. Angra bittert på at eg absolutt måtte kjøpe den billigste hodelykta før eg reiste – føles litt ut som eg vandrer rundt i ei tåke.

Så snart som eg tar første skrittet inn på den smale stien, så er eg plutselig forvandla til Alice i eventyrland. Raul er kaninen som eg følger etter, ned i et hull der alt er bakvendt. Eg drikker fra et tre og krymper ned til en miniatyrisk størrelse, og alt rundt meg blir større – masse større. Faktisk skremmande stort! 

Kort tid seinare har eg sett tarantella på størrelse med knyttneven min, frosker større enn føttene mine (og eg har 40 i skostørrelse), giftige slanger som hveser mot meg, og ikkje minst refleksjonen av alligatorauger i det fjerne. For ikkje å snakke om dei millionvis av insekter som prøver å ta livet av meg, og edderkopper på kvar einaste busk i området. 

Jungelen sover aldri, og inne ved elvebredden langt inne i skogen – så er det som et symfoniorkester av lyder. Vakkert og skremmande på samme tid…

  
Jungelen er utrulig spennande, men samtidig en stor tolmodighetsprøve. Nokre dager vandrer vi i timesvis uten å sjå snurten til dyr. Men Raul benytter tida til å lære oss alt om ulike planter og trær. I følge han kan alt benyttes som medisin. Eg er ikkje fremmed for å prøve det Raul rekker meg av heksebrygg og andre frukter, sjølv om konsistensen av og til kunne vert bedre. 
   
 
Plutselig seier han: “this will make you pregnant next time you have sex”, mens han skjuler et smil og rekker meg et glass brun gugge. 

Nei takk- nok er nok! Såpass overtroisk er eg, at det er best å ikkje ta sjansen… 

I stedenfor velger han å dekorere oss med naturlig sminke henta fra naturen. “Beautiful”, smiler han – tydelig fornøgd med resultatet. 

   
 
Rett ved lodgen ligger den brune, store elva, ei sideelv til Amazonas. “Vamos ala playa”, seier Raul og hopper opp i en liten trebåt som ligger halvvegs nedsunken i elva. “And dont forget the bucket”, roper han mens han kaster ei bøtte mot meg. Eg ser spørrende på han, men han berre peiker på bunnen av båten, mens han ler for seg sjølv. Stemmer det – båten lekker en god del, og vi trenger bøtta for å få ut alt vatnet. Great!! 

  
Skeptisk til både båten og såkalla strender midt i Amazonas, setter eg meg ombord i den sunkne jolla og håper på det beste. 

– 30 minutter seinere stiger eg i land på ei halvøy dekka i sand, og graver føttene mine langt ned i vannkanten. Eg hopper i elva og drømmer om rosa delfiner. 

  
Eg blir brått revet ut av drømmen, i det noke begynner å gnage på meg under overflata. Men med det brune vatnet er det umulig å skimte noke som helst. Eg setter i et lite hyl, uten å vere klar over det sjølv. Raul snur seg og ler: “Probably just a piranha – let’s go fish dinner”.

Tilbake i båten får vi utlevert en tynn pinne med et snøre og en klatt kylling. To sekund etter å ha kasta snøret i vatnet, rykker det kraftig til. “Wohoo – fisk med det samme” – tenker eg. Men neida, dei er noken små luringa, fiskane i amazonas. Gang på gang har dei kun spist opp kyllingbiten, mens kroken er tom. 

Vi må ta garnet fatt, og kun etter to kast har vi 10 forskjellige typa fisk i båten, inkludert en piranha som eg blir veldig fasinert av.

Fristelsen av å stikke fingeren min inn i munnen til piranha’en er stor, men eg klarer på et vis å motstå fristelsen.

   
 Rett før vi skulle reise inn i jungelen møtte vi ei jente fra Israel. Ho var ikkje like smart, og hadde stukke fingeren sin inn i munnen på et dovendyr. Dovendyret gjorde som eg også ville gjort – glefste til, og fingeren fikk et lite kutt. 

La oss no berre seie, at det er lettere sagt enn gjort, å oppdrive rabiesvaksiner midt inne i jungelen.

     

Lodgen som ved første augekast var fresh og fin, viser seg dog å ha litt skavanker etter mørkets framtreden. Myggnetting rundt veggane er vel og greit, men viss taket har millionvis av hol i seg, så kjem dei seg inn uansett. Normalt er myggen veldig gla i meg, men heldig som eg er – så fikk eg tak i en krem som inneholder 80% DEET. Med gift for både hud og mygg, så klarer eg meg overraskande bra. 

Frykten er større for å benytte meg av toaletta. Det bur nemlig et 20tals (kun tipping – turte ikkje sjå etter) flaggermus inne i veggane. Livredd for å bli bitt – så er det korte opphold i den delen av hytta. Har aldri vert så glad for myggnetting over soverommet som no, men våkner kvar natt av jungelens skumle lyder og håper iherdig på at dei kjem utenfra, og ikkje fra under senga. 

Det finnes en enkel dusj i lodgen, men det er vatn rett fra elva. Eg husker så godt den hyggelige vaksinedama på sentrum reisemedisin. Det siste ho sa til meg var: “ikkje svøm i noken innsjøa i sør-amerika, det finnes så mange farlige parasitter”, med et strengt blikk holdt ho peikefingeren oppe. 

– “Amazonas er ei elv, ikkje en innsjø”, svarer eg med et smil. Ho rista på haudet i det eg gjekk ut av klinikken. 

  

Dagen er endelig her. Dagen der vi skal ut å leite etter dei rosa delfinane. Det er kun meg og Jana tilbake i gruppa, og sammen med Raul setter vi kursen mot den store delen av elva. 

Det går ikkje lang tid før vi ser grå delfina som hopper lett og ledig over vatnet. Over alt ser vi små søte delfiner som leiker rundt, men i god avstand til båten. Det her er ville ferskvannsdelfiner og dei er ganske menneskesky. 

Plutselig hører eg en kraftig lyd ikkje langt fra båten. Lyden av en delfin som blåser luft ut av pusterøret. “The pink one” – kviskrer Raul mens han peiker til høgre for båten. Og der får eg et lite glimt av den rosa fargen, som knapt når overflata. Dei rosa delfinane har lang nase og er større, derfor er det sjelden at dei hopper opp over overflata. Det gjer dei selfølgelig vanskeligere å spotte. 
Eg lar ikkje sjansen gå fra meg, stuper ut av den lille trebåten og svømmer i retningen av delfinane. Dei beveger seg fort, og det er vanskelig å spå kor dei kjem til å vise seg neste gang. Raul kjører båten rundt meg for å prøve og lokke dei i min retning. 

Eg svømmer og svømmer, plutselig så hører eg dei. Snur meg rundt akkurat i det to rosa delfiner svømmer opp til overflata ca 5-7 meter unna meg. Et magisk øyeblikk som eg vil skal vare for evig… 

  

Bilde var dessverre umulig å få tatt, så eg legger ved et illustrations bilde henta fra nettet. Delfinane hadde ei lita stripe grått øverst ved finnen, mens resten av kroppen var heilt rosa. Vakre dyr som kun finnes her i Amazonas – vel verdt å ta turen for å finne dei. 

5 dager i jungelen går mot slutten, både kropp og sjel er sliten fra alle inntrykk og opplevelser. Alle kledene mine er fuktige og huda mi skriker etter en skikkelig dusj. Amazonas er fantastisk vakker, men definitivt ikkje for alle. 

Eg setter meg ombord i speedbåten igjen, med retning Iquitos, og håper at dette ikkje er siste møte med dette magiske stedet… ✨
  

Arequipa 💛

Etter nye 3 timer søvn på en fremmed hostellsofa, er det en gledelig overraskelse når kokken gir meg ei stor pannekake med bananer til frokost… Beste frokosten så langt i Peru. Enn så lenge er eg ikkje imponert over det peruanske kjøkkenet. Landet som har over 3000 sorta poteter – min favoritt, skuffer stort på tilberedelse. Frokosten består stort sett alltid av kvitt tørt brød med “smør” og syltetøy, og til alle andre måltid er det suppe, etterfulgt av en monsterstor porsjon ris og pommes frites. Kor er Ingrid Espelid når man virkelig trenger ho?! 

Arequipa viser seg dog å vere ei koselig perle oppe i fjellheimen. Omringa av fjell og vulkaner opp mot 6000 m.o.h, så er det flott utsikt fra takterrassen på hostellet.

  
Med vandreturen fram til Machu Picchu friskt i minnet, så er det ikkje vulkanane på 6000 meter som har dratt meg til denne hyggelige byen. Der i mot så har eg blitt varmt anbefalt å besøke verdens nest djupaste canyon. 

Drittlei av turister allerede, så frister det sjukt lite å melde seg på en guida tur. Alle snakker om at dette er lett å gjere på egenhånd, og når eg da møter Carlos fra Venezuela, som nettopp har planer om dette – så inviterer eg meg sjølv med på lasset. Når man reiser aleine, og gjerne vil vere med på ting – så må man av og til svelge noken kameler, bite i det sure eplet – og faktisk invitere seg sjølv! Det kan ende opp med å bli dei beste spontanturane, eeeeeller vere totalt fiasko. Visse sjanser må man berre ta. 

Klokka er 03 på morningen, og Carlos vinker på meg ved turistbussen som ska frakte oss til cabana conde. “Meet my friends”, seier han, med et stort smil. Eg har et lite håp om at det er spansktalande venner, sånn at eg blir tvunget til å øve meg litt på spansken. Og joda, ei jente er fra Peru og snakker minimalt med engelsk. Meeeeen dei tre andre er fra Frankrike, og snakker heller ikkje engelsk. 

Franskmenn generelt – appellerer veldig lite til meg, og franskmenn på reise i utlandet, som ikkje snakker engelsk, er enda verre. Visstnok snakka dei spansk, men vil eg virkelig lære spansk med trutmunn? – I dont think so!

Mange humpete timer seinare er vi framme ved Cruz del Condor. Her får vi 45 minutters mulighet til å sjå store flotte kondorer. Det står turister på rekke og rad oppover langs den djupe dalen, men ingen løfter fotoapparatet. Eg stiller meg opp langs rekkverket ved siden av en tysker og en veldig pratsalig canadenser. 30 minutter seinare hører eg ei voldsom kaving med fotoapparat rundt meg, og plutselig ser eg dei store flotte fuglane som flyter elegant på vingene. Heile tre stykker har valgt å vise seg fram, og den eine sitter på en stein lenger framme, og strekker ut vingespennet sitt – akkurat som han poserer for oss. 

Så står eg der da med mitt lusne iphone kamera, og tyskeren ved siden av peiker og ler. Så spør han om eg vil sjå fuglen på nært hold, gjennom den enorme linsa han holder i, og da er eg snar til å takke ja 🙂 Lar vere å legge ved dei pinlige bildene fra mitt kamera, og nøyer meg med et utsiktsbilde her…

  
Varmen slår i mot oss i det vi går av bussen, og det står ca 1000 høgdemetera mellom oss og bunnen på dalen, men siden kommunikasjonen er på et minimum, – så gir eg gass. Midt i mellom det tørre, støvete, brune landskapet – så ligger det en frodig oase i bunnen, og berre venter innbydende på meg.

 

Sjølv om oasen er grønn og innbydande med badebasseng, så er soveromma beskjedent innreda. Ingen elektrisitet, og fritt spelerom for mygg og andre insekt. Eg husker tilbake til shoppingrunden min på chillout i Oslo, der den hyggelige gutten spør om eg trenger myggnetting på turen?! – Eg berre rista på haudet og avfeide det heilt. Angra bittert! 

  
Neste dag er vi klare til å ta fatt på den tunge, bratte turen opp. Dvs kun meg og franskmannen, han som snakka dårligaste engelsk. Dei andre er late og leiger esel til å frakte dei til toppen. 

Veit ikkje om eg har vore for lenge i høgda, eller om det var mangelen på kommunikasjon som slo inn – men 1 time og 55 minutt seinare, så står vi plutselig på toppen. Førstemann oppe, og for en gangs skyld, så hadde eg ikkje følelsen av å vere døden nær denne gangen. 

Likevel så er det nok vandre- og campingtura for denne gangen, derfor er gleden stor når eg er tilbake i byen.
 
Beatrice er ei lokal jente som tar oss med på en vandretur rundt i arequipa’s gater. Overalt finner man hyggelige bakgårder – skjult ved første augekast, men lett å finne bak store fargerike dører, og brosteinbelagte gater. 

Ei skjult “delicatesse” befinner seg på det lokale markedet – nemleg froskejuice. Ja du leste rett… 

En enkel mann står bak disken med store oppvaskhansker på. Skjult i hendene sine har han en frosk. Levande eller ei – det er umulig å sjå. Etter nokre minutter i kokande vatn, heller han frosken over i blenderen og putter ivrig andre ingredienser i. Eg prøver iherdig å følge med, når han forklarer på spansk – men til ingen nytte. 

 
Han heller opp et stort glass froskejuice, mens han skjuler et smil. Så ser han forventningsfullt på meg, i det han rekker meg glasset.  
Froskejuice skal vere bra for hukommelse, nyrer og lunger. Eg svelger tungt og drikker den smoothie-lignande drinken i en stor slurk. Stolt av meg sjølv, betaler eg mannen og skal til å gå. 

Meeeeen som med alle andre som selger juice i Peru, så får man alltid påfyll etter første glass. Pokker! Med forventningsfulle auger, så ser mannen på meg igjen, i det han rekker meg et nytt glass grønn froskejuice. Eg takker pent, sukker inni meg mens eg smiler takknemlig, og sluker juicen i et jafs… 

  

Puno 📍

Når man reiser på budsjett er det visse ting man gjer – som man ellers aldri ville ha gjort. Å ta nattbuss for å spare ei natts overnatting, er en av dei delene. I hvertfall dersom nattbussen ankommer en ny fremmed plass kl 04.30 om morningen, og man er heilt aleine… 

Puno ligger på 3800 meters høgde, og har ikkje fått strålande kritikker av andre reisande. Eg har en tendens til å ville danne mi eiga meining om steder – noke som ikkje alltid viser seg å vere en god idè. 

Kulden slår i mot meg, i det eg stiger av bussen. I følge kartet er det kun en liten vandretur fra busstasjonen og til “lucky your hostel”. Etter 20 minutter blir det meir og meir klart for meg at vi har for lite orientering på den norske skulen… 

Har et lite håp om at hostellet ikkje er fullt, sånn at eg kanskje kan hoppe rett i senga. Meeeen var ikkje så heldig denne gangen. Mannen i resepsjonen gir meg et tjukt ullteppe og peiker på sofaen, mens han humrer for seg sjølv. 

3-4 timer seinare, letter eg forsiktig på sovemaska. “Good Morning” – seier John aka JB. Etter 15 minutters smalltalk, har eg allerede planlagt dei neste to dagane. Dette er det gode med å reise aleine, heilt uten mål og meining – evnen til å kunne bli med på uforutsette ting. 

Viser seg at Puno har en liten skjult skatt som ikkje alle veit om. 

Pressa inn i en liten combi-bil kjører vi ut av sentrum, mot byen “Juli”, og aner ikkje kor vi skal gå av. Elli, ei jente fra Canada, snakker heldigvis spansk. Kun ved å spørre nabodama, så er diskusjonen blant alle dei lokale i bilen starta. Alle klør seg i haudet, og eg aner en viss uråd når ingen reagerer på navnet Amaru Muru. Plutselig spør den gamle dama med skaut: “Puerta De Diablo?” Skrekken står ut av augene på ho, mens ho rister fortvila på haudet. 

Vi blir etterlatt langs hovedveien, ved en liten grusvei som fører opp mot små fjell i det fjerne. Det er ingen andre mennesker å sjå. 

Plutselig ser vi ei merkelig utforming i fjellet på høgre side. En eldre mann sitter på en mur ved ei lita hytte. Tydeligvis er han plassens vokter – siden vi må betale 15 kr for å få fortsette. Vi runder hjørnet og blir heilt satt ut av det bisarre synet. 

Amaru Muru er ei utforming av ei dør – midt på den eine fjellveggen. Myten tilseier at dette er inngangen til guderiket, og fleire personer har på mystisk vis forsvunnet gjennom portalen. 

Inne i den store utforminga, er det ei mindre dør som mangler et rundt stykke i midten. Dette må vere “nøkkelhullet” og har man den manglande biten – vil porten åpne seg. På den andre sida venter guderiket – og evig liv… 

Det er ingen andre i mils omkrets, og stillheten er trykkande. Eg setter meg ned på en stein forran inngangen, finner roen, og lar tankane forsvinne… 

  
På sida av fjellet er det bratte trappetrinn opp til toppen. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen, for et lite feilsteg fører til at man ramler utfor kanten. Utsikta er slåande, og viser heile fjellformasjonen rundt. Det er noke magisk med den plassen her, og fjella er utforma på en unik måte. Tynne, stupbratte fjell – på rekke og rad bortover.

  
Eg lener meg opp etter den lille døra, i håp om at inngangen vil sluke meg og gi meg evig liv. Men det er tydelig at eg ikkje har nøkkelen til guderiket, for den beveger seg ikkje en millimeter. 

Trøster meg med at eg har fått sjå noke heilt utenom det vanlige, og dette heilt uforstyrra av andre turister. 

Sola er begynt å avta, og i skyggen ligger kulden og venter. No er det kampen for å komme seg tilbake til Puno før vi fryser ihjel. Med ingen å spørre – er det berre å ta tommeltotten i bruk, og haike tilbake. 
Vi får skyss til nærmaste stasjon og hopper på lokalbussen tilbake. Mørket senker seg, og til min store skuffelse må vi hoppe over penis-tempelet i neste landsby. 

Dagen etter venter dei flytande øyene på lake Titicaca – som eg har lave forventningar til. Dessuten kan ingenting slå dagens opplevelser ✨

Merkelig nok har eg enten jetlag enda, eller så har Peru gjort meg om til et A-menneske. Derfor gjer det meg ingenting å bli henta kl 05.30 grytidlig om morgenen. Lake Titicaca står på menyen, og atter en gang har eg undervurdert størrelsen av denne innsjøen – som ser så liten ut på kartet. 

Guiden er en sur og feit peruaner, som stresser rundt i båten. Allerede etter 10 minutter til sjøs – så angrer eg som pesten. Ser rundt meg etter nærmaste nødutgang, og vurderer faktisk å svømme tilbake. Hadde det berre ikkje vert så kaldt vatn… 

  
Tok et snikbilde for å illustrere – men følte eg satte livet på spel, ved å gjere det.

En heil time ombord på den iskalde båten for å komme til den første flytande øya. “Presidenten” av øya, ønsker oss velkommen. Med kun 5 familier som bor på øya – så kan det ikkje vere så stor kamp om tittelen. 

Alt er lagt opp til turista, og eg ser ikkje et snev av noke lokalt og genuint. For å få en liten svipptur i dei “flytande båtane”, så koster det 30 kr ekstra. 

  
Toalettet skal visstnok vere gratis, men etter at Elli kom ut der i fra – så forlangte presidenten 3 kroner for besøket. 

  
Ivrig etter å komme meg vekk, så er eg førstemann ombord på båten igjen. Heile TO TIMER til neste øy!! Jammen bra eg har godt sovehjerte. 

Undervegs er det litt vanskelig å få med seg ka som ska skje videre. Guiden snakker 15 minutt på lynrask spansk – og usle 30 sekunder på engelsk. Virker som han ikkje veit heilt sjølv, ka som faktisk er på programmet. 

Etter å ha snudd båten nokre ganger, er vi endelig ved øy nummer to. Den er ikkje engang flytande – berre ei heilt vanlig øy. Skuffelsen tar meg, og eg innser at dette var en komplett bortkasta dag. 

På dei 3 lange timane det tar å komme oss til fastlandet igjen, kjemper eg en ubesluttsom kamp om mi reise videre. Puno var en delvis skuffelse, og sjølv om alle skryter masse av Lake Titicaca fra Boliva – så fikk eg litt nok. 

Bestemmer meg derfor for å sette kursen mot Arequipa – Peru’s nest største by. Bestiller en nattbuss for å spare overnattingkostnader, og forventa ankomst er kl 05.00. Med følelsen friskt i minnet, av kor grusomt det var forje gang, så gjer eg det likevel. Lærer tross alt aldri 😉 

Neste stopp Colca Canyon!

Machu Picchu 🗿

Vekkerklokka ringer 03.45, og det er iskaldt i rommet. Sekken er pakka og alt er klart for høgdepunktet i Peru – Machu Picchu. Men først venter 4-5 dager med blod, svette og tårer. 

Det gode med å bli henta først, er at vi står fritt til å velge seter ombord på bussen. Det som er mindre bra, er at alle setene er like dårlige. Knekker beina på skrå for å få plass, og håper på at bussen ikkje blir full. 

Det er mange trøtte sjeler som stiger ombord, og etter at alle setene er fylt opp – så er det navneopprop. Hmmmm, mitt navn blei aldri ropt opp. Ja ja – ordner seg nok.

På den 3 timer lange bussturen prøver alle å sove – alle utenom en tysker, som øver seg på spansken sin. 

Vel framme ved første stopp møter vi guiden vår Hermo, som snakker overraskande bra engelsk. “I dont have you on my list”, seier han til meg – med glimt i auget. Eg berre smiler tilbake, da eg har lært at man kjem langt med et smil. 

Resten av gruppa består av to israelske gutta, et eldre ektepar og to gutta i 20 åra fra Brazil, to danske drenge fra Odense, jordnære Pedro fra Spania, bedreviteren Mato fra Tyskland og klovnen Ariel fra Argentina.

Det går mindre en et minutt før eg får mitt første myggstikk, og på den 5-6 timers lange vandringa opp til Soraypampa, kjemper eg en ivrig kamp mot mygg og fluger. Men utsikta er det ingenting i veien med.

  

Vi ser endelig basecamp inn i mellom flotte fjell og vakker natur. Kaster av oss dei allerede illeluktande skoa, og legger oss ned i graset, mens sola steiker.

“This is glamping – not camping”, smiler Hermo – i det kokken kjem med to store fat popcorn og varm sjokolade. 

Dette skal vere den kaldaste natta, og den som eg har grua meg mest til. Rutinert som aldri før – har vi lånt dei beste soveposane hos sjølvaste “Speedy Gonzales” i Cusco. Mannen som leiger ut alt – til en rimelig penge. 

Til vår store glede er telta under tak, og regnet fraværande. Men kulden kjem allerede snikande rundt kl 18, og sjølv med ullstilongsen på, frykter eg ei søvnlaus natt. 

  

Klokka 05.00 neste dag, rister det fælt i teltet. “Buenas dias” roper kokken, mens han rekker oss to kopper varm coca-te. 

Det er dag 2, den tøffaste dagen. Dagen eg har grua meg mest til på heile turen. 

Tåka ligger tjukt i lufta, men heldigvis ser eg sola som prøver å bryte seg fram i det fjerne. Det er så kaldt at ullstilongsen forblir på, men allerede etter en times vandring kaver eg fælt for å kaste den av meg. Ingen trær å gjømme seg bak for å skifte – så alle får et glimt av den bleike rompa mi, i det eg på “elegant” vis skifter til lettere klær.

Heldige som vi er, så skinner sola heile veien til toppen. Det er tøffe 4 tima oppoverbakke, og eg merka at lufta er tynn. Eg ser snøfylte Salkantay i det fjerne, og blir heilt slått ut av det vakre synet. 

  
  

Dei siste 30 minutta består av bratt bakke, men konkurranseinstinktet slår inn. Med 30 skritt/10 sekunder pause, kjemper eg siste biten og når endelig toppen – stolt som en hane! 4630 meter oppe, det høgste eg noken gang har vore. 

   
 
“All downhill from here!” – peiker Hermo, mens han smiler lurt. 

Plutselig hører vi det tordner i det fjerne. Vi når akkurat å komme oss i hus, før regnet plasker ned. Frosten tar meg, og ikkje engang den varme suppa gjer trikset denne gangen. Tanken på at det er heile 3 timer til basecamp, tar all gnisten ut av kroppen. 

Regnet slutter, og allerede etter 30 minutters gange, ser vi at landskapet forandrer seg. Fra tørt og kaldt fjellvær – til fuktig og varm jungel. Aldri før, har eg vert så gla for å sjå et telt.

  
Eg våkner heilt i ørska, og alle kledene er fuktige og skitne. Tvinger på meg ei klam bukse, og kikker forsiktig ut av teltet, i håp om sol. Yes! Sola er på vei fram, og gjer dag 3 til en lettere vandretur. 5 timers gange – i “augebrynet” av jungelen. 

Vi ankommer Santa Teresa landsby på lusne 1650 m.o.h. Man kan sjå gleden i augene til alle – det er nemlig tid for hot springs. Det varme vatnet skyller over kroppen min, i det eg går ned i det første bassenget. Store områder med reint og klart vatn, med voksne mennesker som plutselig blir 5 år igjen.

“Are you ready to party?” – spør Hermo. Et jubelrop sprer seg blandt gruppa. Men gleden er dessverre kortvarig. 

Dersom vi ønsker å vere med på ziplining dagen etter, må vi stå opp kl 06.00. Eg har gjort dette før, men inkludert i prisen er transport til Hidro Electrica, som sparer oss for 3 timers gange på en støvfylt vei med masse trafikk. Eg er overtalt! 

Fornøgd legger eg meg til lukta av bål, og lyden av fulle turista fra Uruguay – i det fjerne.

Våkner frisk og utkvilt. Etter å ha leika rundt med ziplining 300 meter over bakken, er det tilbake til realiteten. Det er kun 3 timer mellom meg og endestasjonen for dag 4.

Vi går langs togskinnene, og man kan merke at det er lavsesong. Heilt aleine får vi vandre der, uforstyrra, mellom enorme fjell og vakker natur. Skiltet som advarer oss mot å gå på skinnene, blir ignorert – og eg lever meg fullstendig inn i min fredelige eventyrverden.

  

Eg blir raskt revet ut av drømmeland i det eg hører toget, som tuter høgt, rett rundt en sving. Når akkurat å kaste meg opp etter fjellveggen, i det toget suser forbi meg i høg fart. Hjertet pumper i det eg åpner augene, og ser togkonduktøren som rister på haudet, før han forsvinner rundt neste sving.

Vel framme i Aguas Calientes, nærmaste by til Machu Picchu, er vi blitt lova et hostelrom, med varmt vatn i dusjen og wifi. Dette har eg lengta etter i mange dager. Men det er dessverre ikkje booka rom til meg og Alix. Med tårer i augene – setter vi oss ned på første og beste restaurant, bestiller oss en overprisa øl – for å slukke sorgene. 

Hermo klarer etter masse om og men, endelig å skaffe et rom til oss. Den varme dusjen er det beste eg har hatt på lang tid, og dei såre føttene sniker seg på plass under den suspekte dyna. Diskolyset fra gangen lyser sporadisk opp det gulfarga rommet, men augene er for trøtte til å bry seg.

6 timer seinare ringer vekkerklokka allerede og viser 04.00. Det er dag 5 og tid for Machu Picchu. Endelig!

Det er mørkt ute, og den lusne hodelykta fra Chlaes Ohlson fungerer nogenlunde fram til porten på brua, som åpner kl 05.

  

Etter 2000 (!) trappetrinn rett opp den kranglete veien, mellom busker og kratt, står eg forran inngangen til Machu Picchu. Eg er ikkje aleine…

  

Vel inne i ruinene, blir eg møtt av en lama, og lamaen er faktisk meir interessant enn den dødkjedelige guiden. Han er så kjedelig at eg holder på å sovne ståande. 

Til alle sin store sorg, så er sola fraværande tidlig på morgenen og tåka ligger tjukt i lufta. Men eg smiler for meg sjølv. Plutselig er eg midt inne i et mystisk eventyrland, der eg vandrer rundt blandt inkaruiner og leiter etter skjulte skatter. 

  

Mystikken blir avbrutt av dei tusenvis av turister som raser inn i det sola kommer fram. 

Heilt utslitt etter 5 dager på farten, så sovner eg på bordet i den eine restauranten som finnes utenfor området. Når eg endelig våkner fra dvalen, er klokka blitt så masse, at eg ikkje når turen opp til utkikkspunktet – for å få det perfekte bildet. 

   
 

2000 trappetrinn ned, og etter 2 timers gange langs togskinnene i brennande solskinn, er vi tilbake i Hidro Electrica. Der skal vi bli henta av en minibuss seinast kl 14.50. 

Når klokka nærma seg 16, og nesten alle bilane er kjørt, innser vi at slaget er tapt. Ingen kjem for å hente oss. Ender med å ta en privat bil tilbake til Cusco for ega regning, penger som vi seinare fikk tilbake av reisebyrået. 

Machu Picchu er flott på bilder, men med så mange turister rundt, så mister det dessverre den sjarmen som underverk skal ha. Med alt som eg har sett på mine utallige reiser – så havner det lang ned på lista. Turen via Salkantay var tøff, men fantastisk, og å vere omringa av så vakker natur og frisk fjelluft er verdt alt slitet.

Ville eg anbefalt turen til andre? 

– Absolutt!!

Ville eg gjort det igjen?

– Aldri i livet!! 

Neste stopp Puno…